Dette er eventyret om de to tøffe jentene, Johanne og Henriette. De skulle lengre enn langt opp i lufta torsdag 04. oktober. De måtte stå opp kl 0500 siden de skulle møte opp inne i byen ved sydney skydivers-kontoret kl 0700. Der måtte de skrive under på dødsattesten. Altså en undertegning av at alt som kunne skje var på eget ansvar! Og med store bokstaver sto det skrevet at "PARACHUTING IS DANGEROUS! Accidents can, and often do happen which may result in injury to person and/or property or being killed". De tøffe jentene stusset litt på dette...var ikke det litt vel dramatisk? often, faktisk! Var det ikke nok å skrive do happen? Jaja, var ikke jentene skremte fra før, ble ihvertfall dette en liten skremsels-piffer.
Det tok ca. én time å kjøre ut til picton, der hoppingen skulle foregå. Og der var det bare å sette seg ned å vente...jentene var tydeligvis nestsiste team ut. De tøffe jentene og to mannfolk, en ung og en gammel på 63 år. Han så forresten ut som julenissen selv. "This is rediculous" sa han, tydelig preget av frykt for det som skulle komme. Han var fra canada, og fortalte at da han pensjonerte seg hadde han skrevet en liste over ting han skulle oppleve før han døde. Dette var en av dem. Men han kunne ikke fortelle det til noen, da hans japanske kone hadde truet med å skille seg fra han dersom han gjorde det. De tøffe jentene hadde egentlig også fått lignende trusler fra mødrene sine...men i skrivende stund er heldigvis de tøffe jentene tilgitt av sine kjære. Julenissen fortalte også at han nylig hadde vært ute på byen og danset i ni timer... "with a help of two pills" smilte han etterpå. Dette sto denne 63 år gamle nissen og fortalte jentene. Merkverdig
Uansett, på vei opp i flyet kunne jentene virkelig kjenne angsten ta dem. De ville ikke se ut av vinduet, da de var fullt klar over hvor vanvittig langt fra den trygge solide bakken de faktisk var. I et lite minifly hvor vinduene var tapet igjen med duck-tape. 14.000fot, aka 5000meter over bakken. Akkompagnert av to, noe tøffere, karer som hadde på seg solbriller, og som likesågodt tok seg en liten høneblund i flyet på vei oppover de 14.000føttene. De skulle hoppe solo, og var tydeligvis drevne på området. Selv om jentene var tøffe, var de nå begynt å kjenne hjertet hamre rimelig fort. Men den 63år gamle kanadiske nissen var nok den mest redde stakkaren i flyet.
Så hektet to drevne karer de tøffe jentene fast på magen sin. De tok en kjapp briefing på hva jentene skulle gjøre under hoppet, armer i kors, svaie ryggen, så armene ut og bena opp i landingen.
Så gikk karene bare rett ut av flyet. med hver sin "tøffe" jente på magen. 5000meter over bakken. Det var helt vanvittig. I de første sekundene skjønte jentene ingenting. De bare spinnet rundt i salto og prøvde så hardt de kunne å stole på mannen de hoppet med. Så, plutselig, så de jorden. Ja, jorden. Så langt oppe føltes det som de var. Helt vanvittig, helt uvirkelig! De bare svevde i lufta og så ned på verden. Ingenting kan sammenlignes med den følelsen. Vinden blåste kraftig mot dem, så kraftig at de måtte hive etter pusten, og ble helt tørr i gliset som hadde limt seg fast i ansiktet deres. Og ørene fikk noen greie "dotter" i seg. Slik falt de en stund, og var begge helt tilstede i øyeblikket... Helt til de drevne karene slo ut fallskjermen. Da hadde de falt fritt i 1min. 240km/h. Alt ble plutselig helt stille og rolig. De drevne karene pratet med jentene, viste dem hvor byen var og ba dem vinke til hverandre. De tøffe jentene var helt i ekstase. Helt i ekstaaaase! De svevde nedover, så verden i et ekte fugleperspektiv. Rett ved siden av hverandre. De var som to lykkelige fugler. "We can fly!" Det hele var en mektig nytelse, og plustelig (altfor tidlig) var de nede på bakken igjen. Like hele faktisk. Om ikke helere! De ville mer....kankje må de ta en runde til?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar